USF VERFTET // BERGEN // 2024
24 MAI - 1 JUNI
Nattjazz 50 år. Bak musikken.
Hoder som nikker taktfast til Art Blakey. Hjerter som brister til Maria Kannegards sarte pianospill. Oppglødde Bergensere som får oppleve «The King of Soul». Gjennom 50 år har Nattjazz gitt musikere en mulighet til å spille, og publikum en mulighet til å lytte og føle. Men en festival som Nattjazz er langt mer enn musikk. Dette er én fortelling om noe av det som ligger bak musikken.
Tekst: Trond Erlien
Et kollektivt foretak for å styrke Bergensjazzen
Før Bergen Jazzforum (BJF) ble etablert i 1972 og BJF-styret tok initiativet til Nattjazz, hadde det eksistert en rekke jazzscener i Bergen. Disse hadde til felles at det som regel var noen få ildsjeler som sto bak, og at virksomheten var sårbar for disse enkeltpersonenes prioriteringer. Et fåtall av disse scene eksisterte mer enn et par år.
BJF og Nattjazz kunne neppe overlevd 50 år om de ikke var kollektive foretak. BJF ble startet av en gjeng i tidlig tjueårene. Flesteparten var studenter og musikere, med mulighet til å investere mye tid og energi i klubb- og festivaldrift.
Organisasjonsformen var fra starten også utpreget kollektiv. Klubben og festivalen ble drevet av et tallrikt arbeidsstyre. Medlemmene hadde ulike roller og arbeidsoppgaver, men beslutninger ble tatt i fellesskap. Som organisasjon speilet BJF/Nattjazz slik 1970-tallets idealer om demokrati nedenfra.
I nyere tid har det vært en utbredt forestilling at BJF/Nattjazz ble etablert som en motkulturell reaksjon mot de borgerlige Festspillene (FiB). Dette var også en tid hvor antallet studenter i Bergen på kort tid hadde blitt mangedoblet og hvor motkulturelle impulser og radikal politisk ideologi preget norske studentmiljø. Også BJF-miljøet hadde sine radikalere. Men det som forente folkene i BJF var godt fellesskap, og målet om å utvikle den bergenske jazzen, som et alternativ til en da Oslo-dominert norsk jazzscene.
Foto: Publikum på Håndverkeren
​Skjenkemonopol og suksess
Om FiB ikke fungerte som ideologisk motivasjon for å etablere en jazzscene, var landets da største musikkfestival avgjørende for etableringen av Nattjazz.
Med støtte fra FiB fikk BJF den første bevillingen som nattklubb i Bergen. «Night Jazz», som arrangementet het de første årene, var en intensivert klubbdrift over 15 kvelder i regi av BJF. Lokalet i perioden 1973-1977 var Håndverkeren, kjelleren i det som i dag heter Ricks. Det var to band hver kveld, de fleste hadde lokal tilhørighet og spilte flere kvelder.
I en tid hvor skjenkepolitikken var restriktiv, bidro FiB til at BJF i flere år hadde monopol på å tilby Bergensere «et glass» etter klokken 22. Kombinasjonen av skjenkemonopol og musikk sene vårkvelder var en suksessoppskrift. Nattjazz var utsolgt hver kveld de første fem årene. Med få utgifter og kun billetter som inntektskilde varierte overskuddet mellom 13 og 30 prosent. Overskuddet fra festivalen brukt til å utvikle den bergenske jazzscenen.
Mer konkurranse
Før Nattjazz markerte sin tiende festival i 1982 hadde overskuddet aldri vært under 13 prosent. 1982-festivalen ga et overskudd på fem prosent, og fem år senere gikk festivalen for første gang med underskudd. Forklaringen lå dels i økt konkurranse. Publikum hadde bredere tilbud: hjemme, i utelivet og i kulturlivet. Samtidig hadde voksende ambisjonsnivå drevet Nattjazzens utgifter oppover.
Da Nattjazz flyttet til Studentsenteret i 1978 ga det helt nye muligheter. Festivalen vokste i format, med flere scener og konserter, og med dyrere artister. Nattjazz holdt på formålsformuleringen om å fremme den bergenske jazzscenen. Men festivalprogrammet rommet oftere internasjonale artister innen jazz og tilgrensende sjangre.
Økonomien opptok stadig mer oppmerksomhet. Festivalen hadde fremdeles så å si hele inntektsgrunnlaget gjennom billettinntekter. BJF la samtidig stadig mer energi i å skaffe offentlig støtte. På 1980-tallet ble selv FiB sine bevillinger kuttet, så dette var et arbeid i motvind. Fra 1978 til 1988 fikk både BJF og Nattjazz sporadisk offentlig støtte å dekke underskudd på enkeltarrangement. Først fra 1989 fikk Nattjazz fast kommunal støtte.
Årene fra 1978 til tidlig 1990-tallet kjennetegnes ved gradvis vekst og utviding av profilen. På 1990-tallet skjedde flere ting som gjør det rimelig å si at det var en ny festival som vokste fram.
​
Foto: Radka Toneff, Nattjazz 1982
En ny økonomisk virkelighet og en ny organisasjon
I 1994 flyttet Nattjazz fra Studentsenteret til USF Verftet. Flyttingen var omdiskutert. Mange fryktet tapet av atmosfæren på senteret og studentene som publikum. Men USF var et prestisjeprosjekt som BJF/Nattjazz-miljøet hadde investert tid og ressurser i siden 1984. Verftet hadde flere og større scener, var bedre rigget for profesjonell scenedrift, ga mindre rom for fest og bedre vilkår for gode konsertopplevelser.
Besøksrekorden på studentsenteret var ca. 18.500. Første året på USF hadde festivalen 30.000 besøkende. Organisasjonens evne til å utnytte mulighetene som lå på verftet ble også kraftig utvidet.
Festivalen fikk statsstøtte fra 1993, og denne ble gradvis trappet opp. Med offentlig støtte i bunn ble arbeidet for å skaffe sponsormidler intensivert. I 1988 kom 87 prosent av inntektene gjennom billettinntekter, 12,8 fra offentlig støtte og 0,2 fra sponsormidler. I 1998 kom 22 prosent av inntektene fra sponsormidler og 35 fra offentlig støtte. I samme periode ble omsetningen mer enn doblet. Økonomien ga Nattjazz mulighet til å bygge organisasjon.
BJF/Nattjazz hadde felles ansatt daglig leder fra 1989 og ansatt produsent fra 1994. Fra 2002 fikk Nattjazz egen daglig leder i 100% stilling og ansatt produksjonsleder. Effektiv bruk av sivilarbeiderordningen bidro også til utvidet administrativ kapasitet.
Mens den profesjonelle organisasjonen styrket kontinuiteten i driften, satte USF andre krav til frivillighet. Før 1994 hadde alt arbeid knyttet til planlegging og festivalavvikling blitt uført av et arbeidsstyre som var involvert hele året. USF har fra starten krevd at Nattjazz for hver festival bygger en midlertidig organisasjon, bestående av profesjonelle, 20-30 betalte frivillige i ledende roller, og flere hundre frivillige som står vakt, sørger for at artistene har det bra, selger billetter og driver renhold. Et stort korps av frivillige ble slik et avgjørende vilkår for festivalens eksistens.
​
Foto: The Band, Nattjazz 1994
En ny jazzfestival tar form
Rundt 1990 fikk Nattjazz kritikk for å gi lokale musikere klippekort på spillejobber. Også internt var det en viss misnøye med den lokale profilen. Samtidig var det utskiftinger i organisasjonen. En del av dem som hadde vært med lenge forsvant ut. Den nye profesjonelle organisasjonen besto av folk som ikke hadde det samme eierskapet til 1970-tallets formålsformuleringer.
Organisasjonen satte på 1990-tallet nye og mer ambisiøse mål. Større økonomisk handlingsrom, større og mer fleksible lokaliteter, og en større og mer kompleks organisasjon, gjorde det mulig å nå disse målene. Den lokale profilen ble forlatt. Annen norsk jazz, særlig med utspring fra «jazzlinja» i Trondhjem, fikk mer plass. Samtidig ble profilen bredere og mer internasjonal. Fra starten hadde amerikanske jazz hatt en sentral plass. Men programmet fikk stadig flere innslag av europeisk jazz og annen rytmisk musikk fra ulike deler av verden. Den mest synlige endringen var likevel de store konsertene utenfor huset, i friluft og telt på plassen foran verftet – eller i industrihallen på «Kjødetomten».
Inspirert av store Europeiske festivaler som North Sea, Montreux, og London Jazz Festival, begynte ledelsen å booke internasjonale artister med kommersiell appell. Med artister som The Band, James Brown og Diana Krall ble Nattjazzen satt på kartet på en helt annen måte. Mellom på 1990- og 2000-tallet var Nattjazz flere år Norges største jazzfestival, foran de eldre festivalene i Molde og på Kongsberg.
​
Foto: Røkeriet, før det ble bygget om i 2013
Store muligheter, store feil
For en festival med ambisjoner om å bli blant Nord-Europas største og fremste for progressiv rytmisk musikk, var årene fra slutten av 1990-tallet og frem til ca. 2010 en slags gullalder. Bred offentlig støtte og profesjonelt sponsorarbeid ga festivalledelsen stort handlingsrom. Men større handlingsrom ga flere muligheter for å trå feil.
Det er ikke mulig å arrangere festival i 50 år uten å «fucke up», har en sentral nattjazzer uttalt. Nattjazz har utvilsomt hatt sine «fuck-up’s», hvor høyt ambisjonsnivå har grunnstøtt mot dårlig planlegging og manglende økonomisk disiplin. I 1996 hadde Nattjazz et underskudd som tilsvarte over 20 prosent av omsetningen. I 1999 gjorde den regntunge Van Morrison-konserten at Nattjazz ble æreskjelt i lokalpressen.
For Nattjazz har slike hendelser vært «vekkere». Organisasjonen har måttet lære seg å planlegge med større nøyaktighet – økonomisk og arrangementsteknisk.
​
Nattjazz 2008, Bryan Ferry
50 år med jazz?
Bredere profil har trukket nye og flere publikummere til festivalen. Samtidig har noen forsvunnet.
Fra starten i 1973 var programmet sterkt forankret i tradisjonell amerikansk jazz. Allerede tidlig på 1980-tallet vokste det fram som nye jazzklubber i Bergen som følge av at Nattjazz la mer vekt på moderne jazz, mens tradisjonelle sjangre som swing og dixieland fikk liten plass. Fra 1990-tallet har festivalen blitt kritisert for å vanne ut jazz-begrepet: For å ha for mange kommersielle innslag, for å satse på annen rytmisk musikk enn jazz, og for å ha for sterkt innslag av moderne improvisasjonsmusikk (også kalt «pling plong»).
Gjennom 50 år er programprofilen utvilsomt endret, både som følge av beviste valg og fordi det musikalske landskapet kontinuerlig omformes. Alle de 50 Nattjazzprogrammene virker likevel formet ut ifra en tro på at det ikke er en motsetning mellom det å presentere jazz og annen musikk. Tvert om, virker grunntanken å ha vært at et variert program både trekker nye publikummere til jazzen, og bidrar til å finansiere mer rendyrkede jazzarrangement.
​
Foto: Moonhooch, Nattjazz 2016
En mer rendyrket profil
På 2000-tallet ga gullkantede sponsoravtaler festivalen muligheten å holde et høyt aktivitetsnivå. Programmet hadde bred profil og klassiske «plakatartister» med bred kommersiell appell.
Etter 2010 er sponsormarkedet tørket inn og konkurransen blitt sterkere. For en tid var Nattjazz i en særposisjon når det kom til å trekke store artister til Bergen. De siste 10-15 årene har aktører som Bergen Live/Bergenfest og Stageway tatt over dette markedet. Det er blitt flere festivaler, og FiB har i større grad booket typiske Nattjazzartister. I en situasjon med mindre økonomisk handlingsrom og sterkere konkurranse er festivalens profil bevisst lagt om.
Etter renoveringen av Verftet i 2011-2012 og Nattjazzens vitaliserende visitt som bydelsfestival i Vågsbunnen i 2012, har festivalen rendyrket et smalere format på Verftet. Festivalen er blitt kortere, med færre scener og konserter. Profilen er tydeligere forankret i smalere sjangre, jazz og annen rytmisk og improvisasjonsmusikk. Et mål er at 70% skal være nyskrevet siste året, og festivalen bestiller mer musikk. Festivalen ser i liten grad etter artister med bred kommersiell appell, men søker etter kunstnerisk markante artister som passer til profilen. Nattjazz har færre publikummere, men flere av dem hører flere konserter. Det er blitt flere dedikerte Nattjazzpublikummere.
​
Foto: Folkefest i Vågsbunnen. Nattjazz, 2012
En festival basert på frivillighet
Tidlig på 2000-tallet tok Nattjazz et siste steg i profesjonali-seringen. Styret, som fram til da hadde vært et arbeidsstyre hvor alle tok del i festivaldriften, ble nå et profesjonelt styre med ansvar kun for overordnede prinsipper. Som en del av strategiarbeidet diskuterte styret å ta profesjonaliseringen enda lengre. Etter modell fra de store Europeiske festivalene så enkelte for seg at Nattjazz kunne bli en bedriftsliknende eventarrangør med kun lønnede medarbeidere. Idéen ble sablet ned.
Nattjazz har i stedet satset på å være en så rendyrket frivillig organisasjon som mulig. Grunntenkningen i organisasjonen er at det å lage en god festival handler om at de som jobber der kjenner seg som en del av festivalen. Dette oppnår man ikke med penger, men med å gjøre festivalen til et sted folk har lyst å være. Om det er slik at Nattjazz på noen måte er en god festival, så er én viktig grunn at de som gjør alt arbeidet bak musikken har lyst til å være der.
Om så er tilfellet, lover vel det godt for fremtiden.
God festival!